Ho Chi Minh-byen

Ho Chi Minh-byen '''Thành Phố Hồ Chí Minh
Vist i Vietnam
Basisdata
Region:	Sydøst
Hovedstad:	Ho Chi Minh-byen
Distrikter:	22
Areal:	2095 km²
Befolkning:	5 387 100 (2004)
Befolkningstæthed:	2571,41/km²

Table of contents

1 Navnet Saigon 2 Administration 3 Historie 3.1 Fransk kolonisering 3.2 2. Verdenskrig 3.3 Første Indokinakrig 1946-1954 3.4 Anden Indokinakrig (Vietnamkrigen) 1955-1975 3.4.1 Tet-offensiven 1968 3.4.2 Saigons frigjøring / Saigons fall 1975 3.5 Nytt navn 4 Demografi 5 Turisme 6 Severdigheter 6.6 Cholon 6.7 Dong Khoi og Nguyen Hue 6.8 Notre Dame 6.9 Hovedpostkontoret 6.10 Gjenforeningspalasset 6.11 Krigsoffermuseet 6.12 Revolusjonsmuseet 6.13 Le-Duan-boulevarden 6.14 Ben-Thanh-markedet 6.15 Saigonmuseet 6.16 Jadepagoden 7 Kommunikasjoner 7.17 Til og fra byen 7.18 Innen byen

Navnet Saigon

Administration

Ho Chi Minh-byen er en by på samme administrative niveau som Vietnams provinser. Den bliver administreret på lignende måde som en provins, således er de vigtigste forvaltningstekniske styringsorganer er folkerådet og folkekomiteen.

Byen er inddelt i 22 distrikter.

Af disse er fem landdistrikter, på trods af at de ligger inden for bygrænsen: Nha Be, Can Gio, Hoc Mon, Cu Chi og Binh Chanh.

De 17 øvrige er bydistrikter. Kun de fem i byens sentrum har egentlige navne som officielle betegnelser (Tan Binh, Binh Thanh, Phu Nhuan, Thu Duc og Go Vap), de øvrige har bare et nummer - selvom distriktene i folkemunde naturligvis har sine navne.

Historie

Vietnamesisk herredømme over områdene omkring det som skulle blive kaldt Saigon og Bien Hoa blev formelt anerkendt af det cambodjanske hof i 1691. I 1698 sendte herskeren Nguyen Phuc Chu en af sine betroede, Nguyen Huu Canh, til området for at organisere administrative strukturer.

På grund af sin gunstige beliggenhed for handel og som militært støttepunkt voksede stedet og blev en vigtig by. I 1772 begyndte Nguyen Cuu Dam at opfylde mange af kanalerne som løb gennem byen, og gjorde dem til gadeforløb.

Fransk kolonisering

I 1859 indtog franskmændene med Spaniens hjælp Saigon og ødelagde byens festning. I 1862 afstod vietnameserne de tre sydligste provinser i deres rige til Frankrig, og i 1874 underskrev Tu Duc i Hue aftalen, og dermed var hele Cochinkina også formelt på franske hænder. Saigon blev hovedstaden. Under det franske kolonistyre blev byens videre vækst stærkt præget af franske byggeskikke, noget som er tydeligt på flere bygninger og boulevarder. Byen blev et vigtigt jernbaneknudeepunkt og vigtigste havn for eksporten af ris dyrket i Mekong-deltaet.

2. Verdenskrig

Da Saigon blev besat af japanerne under den 2. verdenskrig i 1940, fik de franske kolonimyndigheder alligevel lov til at blive ved med at administrere landet, indtil japanerne ombestemte sig og kastede dem i fængsel i 1945. Nogle måneder efter var krigen tabt for japanerne. Saigon kom fra krigsårene uden krigsskader eller større nød.

Første Indokinakrig 1946-1954

Efter 2. Verdenskrig erklærede Ho Chi Minhs kommunistparti Vietnams selvstændighed i 1945. Men Frankrig gik ikke med til dette, og dermed brød der krig ud mellem Frankrig og Ho Chi Minhs styrker. Frankrig støttede den sydlige franskvenlige regering som var oprettet af kejser Bao Dai. Han havde gjort Saigon til sin hovedstad i 1950. Selve Saigon blev aldrig krigsskueplads under denne krig. Der var en del terrorbombninger i Saigon mellem 1951 og 1953 som kommunisterne den gang blev mistænkt for at stå bag. Men det er senere blivet klart at det var Lien Minh-guerilaen under ledelse af Trinh Minh The, som havde sin helt egen dagsorden, som var ansvarlig.

I 1954 blev franskmændene slået af Viet Minh i slaget ved Dien Bien Phu og trak sig ud af Vietnam. Landet blev snart etter officielt delt i to, og Sydvietnams hovedstad blev Saigon, mens Nordvietnam blev styret fra den gamle hovedstad Hanoi.

Anden Indokinakrig (Vietnamkrigen) 1955-1975

Musicalen "Miss Saigon" fra 1989 har denne Saigon-prostitution som ydre ramme, men før man lægger for meget i denne musicalen som skildring af forholdende under krigsårene bør man vide at handlingen i det væsentligste er en tilpassing af Pucciniss operette Madama Butterfly fra 1904, som igen har sine rødder via en amerikansk roman til den franske forfatter Pierre Lotis noget selvbiografiske roman Madame Chrysanthème (1887) om en fransk officer og en japansk geisha i Nagasaki.

Tet-offensiven 1968

Stor symbolværdi skulle også en adnen episode få: Den 1. februar havde den sydvietnamesiske politigeneral Nguyen Ngoc Loan henrettet en civilklædt Viet Cong-fange på gaden i Saigon, foran amerikanske fotografer og fjernsynskameraer. Fangen, Nguyen Van Lem, var kaptajn for en trop Viet Cong-soldater som netop havde henrettet sydvietnamesiske politifolks hustruer, børn og andre slægtninge. 34 bundne og dræpte civilister var blevtet fundet i bare ett dike. Nguyen Van Lem havde angiveligt været stolt af sin dåd og pralet af at han havde klaret at finde og likvidere alle på dødslisten han havde fået.

Fotografen Eddie Adams som vandt pulitzerprisen for billedet af henrettelsen, skulle snart beklage den virkning fotografiet fik i USA. Han skrev: "Generalen dræbte Viet Cong-manden; jeg dræpte generalen med mit kamera. Fotografier er verdens mægtigste våben. Folk tror på dem, men fotografier kan lyve, selv uden at være manipulerede. De er bare halve sandheder." . Billedet var med til at ændre opinionen, og førte til stærk modstand mod den amerikanske krigførsel i Vietnam.

Saigons frigjøring / Saigons fall 1975

Mot slutten av krigen var Saigon et hovedmål for FNL og Den nord-vietnamesiske hær. 30. april 1975 falt Saigon; hendelsen kalles i Vietnam offisielt for «Frigjøringen av Saigon».

I april hadde den sørvietnamesiske hær brutt sammen på alle frontavsnitt. Den robuste nordvietnamesiske offensiven tvang sørvietnamesiske tropper til en blodig retrett som endre med en håpløs beleiring ved Xuan Loc, en by 60 km øst for Saigon. Den 21. april brøt forsvarslinjene sammen og nordvietnamesiske tanks og infanteri rykket raskt frem mot den sørvietnamesiske hovedstaden. Den 27. april hadde 100.000 nordvietnamesere omringet Saigon, der 30.000 sørvietnamesere skulle holde stand.

Den 29. april satte amerikanerne i gang med Option IV (også kalt Operation Frequent Wind), historiens største helikopterbårne evakuering. Kaos, uroligheter og panikk oppstod da hektiske vietnamesere forsøkte å komme seg vekk fra Saigon før det var for sent. Helikopterne begynte å evakuere fra den amerikanske ambassaden og fra flyplassen.

Evakueringene kom ikke i gang tidligere fordi den amerikanske ambassadør Graham Martin lenge trodde at Saigon kunne forsvares og holdes. Operasjonen begynte i en atmosfære preget av desperasjon ettersom hysteriske mengder av sørvietnamesere styrtet av sted til landingssonene for å komme seg med. Bare utenfor den amerikanske ambassade vokste mengden til omkring 5.000.

Imidlertid hadde en annen større evakuering startet endel dager tidligere, Operation Babylift som skulle bringe ca 2.000 foreldreløse barn ut av landet på amerikanske transportfly. De fleste ble bragt til USA, andre til bl.a. Australia.

Martin hadde lenge forsøkt å få den amerikanske regjering til å sende 700 millioner dollar for i siste liten å styrke Saigon-regjeringens evne til å kjempe og mobilisere nye styrker. Men hans bønn ble avslått. Og mange amerikanere var sikre på at Saigon-regimet stod foran sin uavvendelige undergang. Den 23. april hadde president Gerald Ford holdt en tale der han erklærte at Vietnamkrigen var over og at all amerikansk hjelp til Saigon opphørte.

Helikopterevakueringen fortsatte hele dagen og natten mens de nordvietnamesiske stridsvognene rullet inn i uttanten av Saigon. Tidlig på morgenen den 30. april forlot de siste US Marines ambassaden mens hektiske vietnamesere stormet sperringene rundt ambassadeområdet. De nordvietnamesiske T-54-tanksene rullet nå inn i Saigon. Sørvietnamesernes motstand var svak. Det kom til noen trefninger mellom sørvietnamesernes M-41-tanks og nordvietnamesernes sovjetiske stridsvogner. Nordvietnameserne rykket raskt frem for å innta ambassaden, den viktigste garnisonen for den sørvietnamesiske hær, politihovedkvarteret, radiostasjonen, presidentpalasset og andre nøkkelmål.

Her og der støtte de på sterkere motstand enn de hadde regnet med. På dette tidspunkt hadde helikopterevakueringen bragt ut 7.000 amerikanere og sørvietnamesere, men den kom nå raskt til sin avslutning. Presidentpalasset ble erobret, og Vietcongflagget heist kl. 12.30. Den sørvietnamesiske øverstkommanderende, general General Duong Van Minh overgav seg selv og hele Saigon til den nordvietnamesiske oberst Bui Tin. Kl. 15.30 lød hans stemme over radioen: "Jeg erklærer at Saigon-regjeringen er fullstendig oppløst på alle nivåer." Etter at kapitulasjonen var kringkastet, kom de gjenværende sørvietnamesiske styrker frem fra sine forsvarsposisjoner og la ned våpnene. De fleste av dem havnet etterpå i "omskoleringsleirer" som ofte også fungerte som de rene dødsleirer ettersom det anslås at omkring én millioner vitenamesere omkom under sitt fangelskap der.

Nytt navn

Byen ble etter nordvietnamesernes seier hovedstad for den provisoriske republikken Sør-Vietnam, som styrte den sørlige delen av landet inntil nord og sør ble forent 2. juli 1976. Hanoi ble da hovedstad for hele landet.

Byens navn ble straks endret til Ho Chi Minh-byen til minne om Ho Chi Minh, som kommunistene anser som den sosialistiske republikkens landsfader. En av bydelene, Distrikt 1, heter fortsatt Saigon. I dagligtale bruker de fleste vietnamesere fortsatt det gamle navnet, og blant motstandere av det kommunistiske regimet holder man spesielt hardt på dette.

Demografi

Flertallet av befolkningen er enten vietnamesere (kinh) eller utenlandskinesere (Hoa). Det er også betydelige grupper av vietnamesiske minoritetsfolk i byen. Kineserne er spesielt tallrike i distriktet Cholon, som regnes som en Chinatown.

Turisme

Severdigheter

Cholon

Cholon, som er 5. bydel, er Saigons Chinatown. Navnet Cholon betyr "stort marked", og Cholon var opprinnelig en egen by. Men etterhvert vokste den sammen med Saigod på grunn av den sterke tilflyttingen og flyktningestrømmene. Cholon befolkes av omkring en halv million kinesere som dominerer bybildet med sine kinesiske apoteker, restauranter og forretninger. Cholon er også det viktigste handelsområdet i byen.

Kineserne i Cholon nedstammer fra forskjellige deler av det sørlige Kina, og de har i høy grad klart å bevare sine regionale skikker, sine språk og dialekter gjennom generasjonene. Det finnes egne temper for folk som stammer fra Chaozhou, for dem med sine aner i Guangzhou, og så videre.

Ved århundreskiftet mellom 1800- og 1900-tallet var Cholon også beryktet for sine opiumshus. Den britiske forfatteren Graham Greene var blant besøkerne, og hans roman "The Quiet American" fra 1955, med handling fra tidlig 1950-tall, henter mye av sin koloritt fra dette området. Boken er grunnlag for to kinofilmer av samme navn, fra 1958 og 2004. Siden 1950-tallet var de trange og travle gatene i Cholon et ideelt gjemmested for Viet Minh og senere for Viet Cong.

I Cholon finner man de severdige Quan-Am- og Thien-Hau-pagodene.

Dong Khoi og Nguyen Hue

Dong Khoi var under navnet Rue Catinat Saigons fremste promenadehate allerede under den franske kolonitiden. Under Vietnamkrigen var det særlig mange barer og bordeller langs denne gaten som betjente

Nguyen Hue er en parallellgate til Dong Khoi. Den ble anlagt av franskmennene som Boulevard Charner, og ble betenget som Orientens Champs Elysées. Nguyen Hue er i dag heller bare en bråkete hovedtrafikkåre. Men under Tet-festen er det lokale blomstermarkedet en attraksjon. I nordenden av Nguyen Hue befinner det tidligere rådhuset seg. Det er et kolonialhus fra 1906. I dag holder folkekomiteen til der.

Notre Dame

Katedralen befinner seg i nordenden av Dong Khoi. Her feires det også messer på engelsk hver søndag.

Foran kirken, på Pariserkommuneplassen, står en statue av Jomfru Maria.

Hovedpostkontoret

Rett ovenfor Notre Dame står hovedpostkontoret, som er en bygning fra 1880-årene og som siden den gang nesten ikke har sett noen ombygninger eller forandringer. Innvendig er riktignok betjeningslukene blitt renovert og modernisert, og det er tilkommet et kjempemessig veggmaleri av «Onkel Ho».

Gjenforeningspalasset

Det tidligere presidentpalasset for den gamle republikken Sør-Vietnam er i dag et museum. Det heter i dag "Gjenforeningspalasset". Av og til benyttes det til representasjon ved statsbesøk. Bygningen er fra 1960-årene. Den 30. april 1975 ble palasset omringet av nordvietnamesiske stridsvogner og så inntatt. Denne erobringer markerer Vietnamkrigens avslutning og de nordvietnamesiske kommunisters seier. Bare kort tid før hadde de siste amerikanske helikoptrene forlatt anlegget. Palasset har en omfattene utstilling av etterlatt amerikansk og sørvietnamesisk stridsutrustning.

Krigsoffermuseet

En annen severdighet er "Krigsoffermuseet". I tillegg til en samling av stridsvogner, fly og andre etterlatenskaper etter den amerikanske krigsmaskin finner man her en tildels drastisk fotoutstilling som fremfor alt tydeliggjør følgene av amerikanernes bruk av avløvingskjemikalier "Agent Orange" over landets skoger, og deres bruk av napalm-bomber.

Etter at relasjonene mellom USA og Vietnam har bedret seg er det også tilkommet utstillinger om antikrigsbevegelsene i USA og andre land, og om de amerikanske soldater som nektet å tjenestegjøre i Vietnam av etiske grunner.

Revolusjonsmuseet

Revolusjonsmuseet holder hus i det tidligere palasset for Cochinkinas guvernører. Palasset var residens for Sør-Vietnams president Diem under Vietnamkrigen. Museet utstiller gjenstander fra kampene mot franskmenn og amerikanere.

Le-Duan-boulevarden

Le-Duan-boulevarden er en boulervard av samme franske stil som Nguyen Hue. Den løper fra bykjernen til de botaniske haver. I dette området er det idag igjen en rekke utenlandske diplomatiske representasjoner (konsulater).

Under Vietnamkrigen var dette åstedet for et spektakulært angrep under Tet-offensiven.

Under de siste krigsdagene fløy helikoptere i skytteltrafikk med de siste gjenværende amerikanerne mellom detngamle amerikanske ambassaden og amerikanske krigsskip koordinert fra kommandoskipet Blue Ridge ute i Sørkinahavet. Ambassaden, som ble rasert, er nå gjenoppbygd, og bare minnetavler forteller om hendelsene i aprildagene i 1975.

Ben-Thanh-markedet

Dette markedet, som ble bygd i 1914 og som er blitt renovert i løpet av de siste årene, er ett av Saigons varemerker. Ben-Thanh-markedet er i dag en stor markedshall for bekledning, tørkede matvarer, elektronikk, souvenirer, og for grønnsaker, frukt, fisk og blomster. Her tilbes også vietnamesiske kulinariske retter.

Markedet med et særegent tårn som kan minne om et kirketårn ligger inntil en sterkt trafikkert sentral rundkjøring, der syv gater møtes.

Saigonmuseet

Saigonmuseet ligger i tollvesenets tidligere hovedkontor, en btygning reist i 1863. Her er det mange forografier fra onkel Hos liv og virke.

Jadepagoden

Jadepagoden er Saigons mest fargerike gudshus. Den ble bygget i 1909 av byens kantonesisk-kinesiske innvandrere, og her æres både Buddha og en rekke taoistiske guddommer og helteskikkelser fra kinesisk mytologi.

Kommunikasjoner

Til og fra byen

Innen byen

Saigon har verken undergrunnsbane eller trikk. Ettersom bussnettet er nokså tynt, gjenstår taximoped, Cyclo (sykkeltaxi) eller taxibiler.

Det er imidlertid besluttet å bygge en undergrunnsbane, i første omgang med to linjer. Den vil bli 20,6 km lang og skal settes i drift i 2008. Man håper på 73 mill. passasjerer det første driftsåret, og 204 mill. det følgende året.

Denne artikel er fra Wikipedia. Læs artiklen hos Wikipedia.